DIY Symaskintrekk

Publisert første gang 5/11-17

I dag har jeg gjort noe jeg har tenkt på lenge, nemlig sydd trekk til symaskinene mine. Jeg liker å se maskinene mine og synes det er så trist å pakke dem inn i de tette trekkene som fulgte med maskinene. Jeg kjøpte derfor for en stund siden litt gjennomsiktig voksduk med tanke på nye trekk, og i dag ble det endelig noe av. Og trekk må maskinene ha, ellers blir de altfor støvete.

Når jeg endelig satte i gang gikk dette nesten latterlig fort å gjøre ferdig. Jeg målte bare høyde, bredde og lengde. Klippet ut tre deler og sydde sammen. Ferdig!

Nysydd trekk med prikker.

Gjemt, men likevel synlig.

Begge maskinene fikk nye trekk.

Blomster på overlockeren.

Prikker og blomster og nydelige maskiner.

I tillegg til å sy trekk har jeg ryddet og tørket støv i syavdelingen, så nå får det holde med innsats for i dag.

 

DIY Sømbyste – prosessen

Publisert første gang 8/6-17

Jeg har en god hjelper på syrommet mitt og det er Olette, sømbysten min. Jeg kaller henne min tatoverte venninne fordi det ser ut som om hun er dekket av tatoveringer når klær jeg jobber med dekker henne, men litt skrift fra annonsene titter frem. Olette er både pen å se på og til god hjelp når jeg syr, for hun er akkurat på min størrelse. Grunnen til at hun er like stor som meg er at jeg har skapt henne selv som en slags kloning av meg og nå skal jeg prøve å beskrive hvordan det hele gikk til.


Olette, min tatoverte venninne, dekket av Oslohistorie i form av annonser fra gamle husmorblader fra 1904 og 1905.


Jeg mangler bilde av at jeg ble surret inn i gaffatape, men det var altså det første som skjedde.

1. Jeg tok på en gammel t-skjorte og lot meg surre inn i gaffatape.

2. Vi klippet opp i ryggen og løsnet meg fra gaffatape-kroppen.

3. Jeg plasserte den nye formen over min eksisterende, tynne sømbyste, limte igjen i ryggen og stappet vatt i rommet i mellom.

4. Jeg fortsatte å surre gaffatape og måle meg mot bysten i en evighet, og tre ruller med tape senere var jeg fornøyd.


Her ser vi bysten helt dekket av gaffatape på kryss og tvers og med  hals og bunn lukket igjen.

Hun er ikke særlig pen så jeg gjør klar for dekorering med annonser fra gamle blader.


Jeg valgte å dekorere med annonser fra disse gamle bladene fra 1904 og 1905. Navnet Olette valgte jeg fra en av annonsene for Olette Christoffersens syetablissement som dukket opp i flere av bladene. Hun utførte kun første kl.s arbejde og holdt franske journaler.


Annonsene er klippet ut og jeg har decoupagelim og svamper klare.


Jeg har lim på kroppen, legger annonsen på og dekker den med lim tilslutt. Limet ser hvitt og klumpete ut, men blir gjennomsiktig når det tørker.


Etter at første lag var klart var det bare å dekke alle hull slik at det ikke lenger var noe grå gaffatape synlig.

Og hun er klar!

Om du har lyst til å prøve deg på noe lignende, men trenger litt mer hjelp enn dette, søk på Pinterest etter tutorials. Jeg brukte en jeg fant der da jeg søkte på diy dressform.

Dette var egentlig veldig enkelt og greit og jeg er veldig fornøyd med resultatet.

Relatert innlegg: Min tatoverte venninne 

 

Min vintage Pfaff symaskin

Publisert første gang 10/4-17

På hytta har jeg denne fine gamle symaskinen stående på soverommet mitt. Min far kjøpte den for mange år siden på et loppemarked og han brukte den til å reparere båtkalesjer og annet til båten og på hytta. Disse gamle maskinene er robuste og egner seg jo godt til litt grov søm som på kalesjer og lignende. Jeg brukte den selv for et par år siden for å reparere båtkalesjen igjen og da oppdaget jeg at maskinen ikke var helt frisk.

Maskinen er av metall og i det jeg sydde var det som om jeg fikk små elektriske støt hele tiden. I tillegg ble ikke sømmen pen for på baksiden dannet det seg store løkker hele tiden. Jeg leste i manualen og skrudde og vred på ting for å forsøke å finne ut av det, men fikk det ikke til.

I sommer satt jeg med en venninne på hytta og skravlet da i kom inn på dette med symaskinen min og de problemene jeg hadde med den. Hun har hytte litt lenger ned på kysten og visste om en liten sybutikk i området der, der de tok i mot maskiner til reparasjon. Så hun dro fra meg med symaskinen min i bagasjerommet og noen uker senere fikk jeg den tilbake i god stand.

Symaskinreparatøren, en eldre mann, hadde blitt så glad da han så den gamle maskinen for slike fine gamle maskiner ser man ikke ofte lenger hadde han sagt. Han hadde kost seg med å reparere den, men hadde støtt på problemer da det viste seg at det blant annet var en liten gummiring som var gått i stykker. Denne var det tydeligvis helt umulig å få tak i nå for tiden, men da hadde han gått en tur ned i sin egen kjeller der han tydeligvis hadde samlet på seg det meste, og der fant han en som passet. Så maskinen er frisk og fin igjen. Ingen støt å få lenger og sømmene blir flotte og fine.

Maskinen er en Pfaff og uten at jeg vet det helt sikkert vil jeg tippe den er fra 1950-tallet. Da maskinen var ny var den nok tipp topp moderne og den har jo et imponerende utvalg sømmer og lignende. Min far sverget alltid til Pfaff da det gjaldt symaskiner så jeg regner nesten med at det var det han var vant til hjemmefra og at hans mor satt og sydde på en Pfaff. Nå syr jeg på en Pfaff som jeg fikk til min 30 års dag av mine foreldre og den er stødig og trofast og syr så pent at jeg må si meg veldig fornøyd med Pfaff jeg også.

Det er litt morsomt å sy på denne gamle maskinen for den akselerer på en helt annen måte enn min nye maskin. På den nye maskinen er det full fart nesten med en gang man trykker på pedalen, mens det på den gamle er det slik at man trykker på pedalen og så akselererer den sakte men sikkert opp til maks fart. Og når man endelig har kommet opp i fin fart er det på tide å slippe pedalen igjen for å flytte litt på sytøyet eller lignende, og så er det bare å starte på nytt.


Her står maskinen på sin faste plass på soverommet mitt på hytta.


Når maskinen pakkes bort bor den i denne fine kofferten der tilleggsutstyret ligger i en liten metallboks.


Her ser vi utstyrsboksen, sømhjulet, en prøvelapp og de delene som var ødelagt og som nå er byttet ut i maskinen.


Litt mer jobb å tre denne gamle maskinen da tråden må tres gjennom en del små hull.


Her syr jeg putetrekk på min gode gamle Pfaff symaskin.


Jeg må innrømme at jeg ikke er like pen i fottøyet når jeg syr. Mer tøffel eller sokkelesten stil på meg.


Disse to putetrekkene og avslutningen av dette sengeteppet ble sydd på den gamle maskinen.

Relaterte innlegg: Nytt lappeteppe på hytta og Sy puter med knyting i siden 

 

En liten sykoffert

Publisert første gang 28/2-17

Jeg har en skatt på syrommet mitt, og det er denne lille kofferten. Den inneholder «Den store syboken» og alle de mønstrene som hører til for å kunne sy noe fra den. Boken inneholder symønster til både barn, herre og dame, så her kan man sy til hele familien om man vil.

På skolen jeg jobbet skulle det for noen år siden tas en riktig storopprydning på Kunst & Håndverk rommet. Det hadde ikke vært gjort på årevis og lagrene og skapene var fulle av saker og ting fra tiår tilbake. Mye var ubrukelig og skulle kastes, men så fant en av mine kolleger denne lille kofferten og lurte på om jeg ville ha den, for han visste jeg likte å sy. Og det ville jeg så klart. Jeg ble superglad! Jeg koste meg da jeg kom hjem med å åpne kofferten og se på alt som var inne i den. Jeg finner ikke noe årstall på eller i kofferten, men ut fra stilen på modellene så vil jeg tippe at den er fra 50-tallet.

Boken er stemplet med skolens navn og «jenteskolen». Så dette er fra en tid da skolen var delt i to, og om ikke i alle fag så i alle fall i formingsfagene. Guttene skulle ha sløyd og jentene skulle ha tekstil. Det var sikkert viktig for jentene å lære å sy små barneklær og lignende til de skulle stifte familie. Mange av modellene og mønstrene i boken ser ganske avanserte ut, så hvor flittig den har vært i bruk i undervisningen vet jeg ikke, men jeg har funnet et bokmerke i den og noen notater så i bruk har en vært. Jeg skulle gjerne vært flue på veggen da lærerinnen underviste i jenteklassene ved hjelp av denne kofferten. Jeg ser for meg søte små jenter med fletter og våkne øyne som blir undervist i søm av en flott, fink og myndig dame. Ren idyll ser jeg for meg at det var. Alle var flinke, alle var søte og alle elsket så klart å sy. For sånn var vel alle jenter i gamle dager, eller…

Jeg har ikke sydd opp noe fra kofferten enda, men hadde den nettopp fremme for å bla litt i den igjen. En gang kunne jeg virkelig tenke meg å prøve å sy noe fra den. Kanskje en sånn nydelig 50-talls kjole med mye vidde i skjørtet så jeg kan spinne rundt og få skjørtet til å danse.


Ordning og reda i kofferten. Bok med tilhørende mønsterark.


Noen riktig nydelige kjoler er det bilde av og mønster til i kofferten.


Selv mønsterarkene er en fryd for øyet med fine tegninger til.


Her har noen lagt igjen et bokmerke det står fluer på. En flue er en type splitt i skjørt.


Da lukker og låser jeg kofferten for denne gang og setter den i skapet igjen.

DIY Sømbyste

Publisert første gang 8/2-17

Til å hjelpe meg når jeg syr og planlegger nye syprosjekter har jeg Olette.

Hun er alltid på plass på syrommet og er akkurat like stor som meg hvilket er kjekt når jeg skal måle til og prøve på henne til nye plagg jeg holder på med. Dessuten synes jeg hun er ganske pen å se på så hun gir hele syrommet et lite løft. Jeg kaller henne min tatoverte venninne, for når hun dekkes av klær jeg jobber med ser det ut som om hun er tatovert der teksten fra avisutklippene titter frem.


Min tatoverte venninne Olette

Jeg har skapt Olette selv, som en slags kloning av meg. Før var hun en tynn, hvit og helt vanlig sømbyste, lik tusenvis av andre sømbyster. Etter hvert som jeg ble bedre på å sy mine egne klær skjønte jeg at jeg ville trenge en sømbyste med mine mål. Da fant jeg en tutorial på Pinterest på hvordan man kunne lage sin egen etter sine egne mål og satte i gang. Da formen var ferdig dekorerte jeg med utklipp fra bladet Husmoderen fra 1904 og 1905. Hele den prosessen skriver jeg om en annen gang tenker jeg, nå vil jeg bare vise henne frem.

Det er mye Oslohistorie på denne damen. Her er det reklame for mange butikker og utsalg som var i denne byen engang i tiden, for over 100 år siden. Noen navn kjenner vi igjen enda, mens det meste er borte nå. Det var navn som var viktige og riktige i sin tid, men som ikke er det nå lenger. Tidene forandrer seg. Det ser vi også i motene og utstyret det reklameres for på Olette.

Navnet Olette ga jeg henne etter en liten annonse som fantes i flere av bladene for Olette Christoffersens syetablissement i Kirkegaden. Hun kunne tilby kun første Kl.s Arbeide og Franske Journaler. Jeg skulle gjerne vært flue på veggen i hennes syetablissement i 1905. Om jeg bare hadde hatt en tidsmaskin… Navnet plasserte jeg på halsen hennes og hun står så stolt og flott på syrommet mitt.

Bryst og hals.

Venstre side.

Høyre side.

Rygg og nakke.